Godt design kan være så mye. En sofa å synke ned i. En stol ved bordet. En lampe som gir akkurat nok lys, aldri for mye. Etter seksti år i bransjen har vi sett at de viktigste møblene ikke bare fyller en funksjon, men får en rolle i livet. De blir stående. Gjennom småbarnsår og tenåringsrot, middager, flyttelass og «bare en liten oppussing».

Noen møbler bare er der. Lojalt, som stille vitner til alt som forandrer seg. Det har lært oss én ting: Det som virkelig setter spor, er ikke nødvendigvis det nyeste. Det er det som varer.

Expo Nova har aldri latt seg forføre av trender. Likevel har vi alltid vært på jakt etter fremtidens klassikere – møbler og lamper som tåler både tidens tann og øyets slitasje. Vi vet at det lille ekstra gjør forskjellen. Som den dagen en kunde kom tilbake med sin Maralunga-sofa, over tre tiår etter at den først ble kjøpt. Rammen var fortsatt stødig. Putene hadde holdt formen. Sofaen hadde fulgt henne gjennom et helt liv. Hun var bare mentalt ferdig med 80-tallets pastellunivers. Vi kledde den i et nytt stoff, og sendte den hjem igjen. Samme sofa. Klar for en ny vår. Slike historier er ikke tilfeldige. De er kjernen i det vi gjør.

Noen møbler forteller historien om sin tid, men beviser også at det beste designet lever videre uavhengig av epoke. Ta Eames Lounge Chair, designet i 1956. Den regnes fortsatt som en av verdens mest ikoniske lenestoler. På snart sytti år er den eneste endringen et par centimeter i sittehøyden, fordi folk har blitt høyere. Alt annet er som før: formen, komforten, integriteten.

Eller Cab-stolen fra Cassina. Skapt av Mario Bellini i 1977, kledd i sadellær som tres på som en skreddersydd frakk. Taktil og robust, men samtidig lett i uttrykket. En stol som ikke trenger å forklare seg, men som føles riktig – også etter tyve julemiddager, fire flyttelass og noen runder med hjemmekontor.

Til syvende og sist handler det om varighet. Ikke bare i materialet, men i betydningen som bygges opp over tid. Kanskje er det nettopp dette som også gjør design bærekraftig: at det tåler å bli brukt og elsket. En ripe i armlenet som minner om den siste sommeren med din firbeinte venn. Den lille Le Corbusier-krakken som gjestene alltid trekker mot selv om andre stoler er mer komfortable. ​​En lampe som alltid står der, stille og pålitelig, som ønsker deg velkommen hjem år etter år.

Når vi nå markerer seksti år, feirer vi ikke alt som er solgt. Vi feirer alt som fortsatt står. Alt som fortsatt brukes, arves og elskes. For design handler ikke bare om ting, men om tid. Om å stå støtt når alt annet er i bevegelse.

Så kanskje spørsmålet ikke er: «Hva er nytt i år?»Men heller: «Hva vil jeg fortsatt elske om ti år?»